Kjølesystemer blir stadig vanligere i bygg og kan ha stor betydning på energiforbruket.
Det vanligste systemet for produksjon av kjøling i yrkesbygg er kjølemaskiner. Kjølemaskinen består av et sirkulerende kjølemedium som ved hjelp av en kompressor kondenserer i kondensatoren (avgir varme), og ved hjelp av en ekspansjonsventil fordamper i fordamperen (tar opp varme). Kjølemaskinen kan for eksempel” avgi” kjøling direkte til ventilasjonsluften (DX-system (Direct Expansion)).
En annen metode er isvannsystemer der et vannbårent, lukket system sirkulerer nedkjølt vann til kjølebatterier og lokale kjøleenheter som fancoils, kjøletak eller lignende. Kondensatoren i et isvannssystem, der varmen fra kjølemaskinen avgis, blir vanligvis væskeavkjølt via en tørrkjøler som står ute, vanligvis på taket. Tørrkjøleren har også vifter som øker varmeavgivelsen. Tørrkjøleren kan brukes til «frikjøling» når utetemperaturen er lav nok. Det vannbårne isvannsystemet går da utenom isvannsmaskinen, og direkte til tørrkjøleren. Man kan da slå av kompressoren slik at kun sirkulasjonspumper og vifter i tørrkjøleren går.
Sjø, elv eller brakkvann kan også bruke direkte til å kjøle ned bygget. Her er da det mest vanlige et vannbårent sirkulasjonssystem som varmeveksles mot for eksempel sjø- eller elvevann, og avgir kjøling til bygget. Et slikt system krever kun elektrisk energi til sirkulasjon av vann, og får derfor en meget høy kjølefaktor. Ulempen med slike systemer er at turtemperaturen aldri er lavere enn temperaturen i sjø- eller elvevann, noe som ofte ikke er tilstrekkelig ved sommerforhold med høy vanntemperatur og høyt kjølebehov. I mange tilfeller må man derfor ha en kjølemaskin i tillegg som kan slå inn når turtemperaturen er for høy.
En viktig oppgave for bygningsautomasjonsanlegget er å sørge for at kjøle og varmeanlegget ikke jobber mot hverandre og således fører til energisløsing. Hvis settpunkttemperaturen for kjøling settes veldig nært settpunkt for oppvarming vil man få lite utnyttelse av varmelagring i bygningskroppen da automatikken vil veksle ofte mellom å tilføre kjøling og varme. Ideelt sett skal det ikke være kjølebehov og varmebehov i bygget samtidig men i praksis forekommer dette imidlertid ganske ofte på grunn av forskjellig bruk/belastning i de forskjellige deler av bygget. Dette medfører unødvendig energibruk ved at varme- og kjøleeffekt forekommer samtidig, og kjøleanlegget fjerner mye av varmen som oppvarmingsanlegget tilfører.
Kjølesystemene samkjøres ofte med ventilasjon for distribusjon, selv om det kan være frittstående enheter også. Om bygget prosjekteres med VAV-anlegg som varierer luftmengdene etter kjølebehovet i rommet, kan tilluftstemperaturen vanligvis holdes konstant og romtemperaturen vedlikeholdes med å variere mengde luft som skiftes. Luftmengdene styres da etter romtemperaturen, og er et alternativ til lokale kjøletiltak som kjøletak eller kjølebafler.
Kilder:
http://www.bygg.no/article/110490 9/5-18